Dagen hvor ensomheten tok over

Dagen startet bra. Jeg brukte skoledagen som smilende og positiv, men etter middag snudde det hele. Jeg l tre timer i strekk i fosterstilling, helt alene. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare l der. Noen kom innom. Noen spurte om det gikk bra, hva som var galt. Jeg sa at alt var bra. Noen gikk. Flere kom innom, flere gikk igjen.

Jeg l der, helt alene. En tre trillet nedover kinnet i ny og ned. Smerten ble for stor. Jeg kldde. Hardt. En bloddrpe kom til syne. Jeg fikk panikk. Gjemte meg under pleddet mitt. Kldde mer.

Noen kom inn igjen. Var sjokket over at jeg enda l der, tre timer etter at noen sist hadde vrt der. Noen la seg ned med meg, str med en penn over hodet mitt, skulderen min, hndletet mitt, hndletet hvor jeg hadde kldd.

Jeg er redd for hva som skjer med meg fortiden. Alt gjr s vondt. Jeg jobber med komme meg opp, men hver gang havner jeg lengre og lengre ned. Jeg er redd. Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha det bra. Bra med meg selv.

2 kommentarer

Alice

16.01.2015 kl.00:23

Jeg vet hvor vondt det gjr fle seg s ensom, men jeg tror ikke de vet hva de skal si eller gjre. Noen ganger nr man sperrer andre ute vil man bare at de skal bryte muren og virkelig bry seg, men det er ikke sikkert de vet det. Vr pen, du kommer langt med rlighet. Du er ikke alene, du fler deg kanskje ensom, men du er ikke alene. De er der for hjelpe deg, la dem hjelpe, ta i mot hjelpen, for det er det eneste som fr deg bedre. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, jeg gjr akkurat det samme som deg- men vi m prve snu det, begge. Og husk at flelser varer ikke evig. Det er en tilstand som gr over. Det er vanskelig tro nr man str i det, men det stemmer, det VET jeg av erfaring <3

Kjre dagbok.

24.01.2015 kl.19:06

Alice: Du har et utrolig godt poeng. Man m vel bare kjempe seg oppover.
Takk for gode ord, det hjalp virkelig. <3

Skriv en ny kommentar

hits