Dagen hvor ensomheten tok over

Dagen startet bra. Jeg brukte skoledagen som smilende og positiv, men etter middag snudde det hele. Jeg lå tre timer i strekk i fosterstilling, helt alene. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare lå der. Noen kom innom. Noen spurte om det gikk bra, hva som var galt. Jeg sa at alt var bra. Noen gikk. Flere kom innom, flere gikk igjen. 

Jeg lå der, helt alene. En tåre trillet nedover kinnet i ny og ned. Smerten ble for stor. Jeg klødde. Hardt. En bloddråpe kom til syne. Jeg fikk panikk. Gjemte meg under pleddet mitt. Klødde mer. 

Noen kom inn igjen. Var sjokket over at jeg enda lå der, tre timer etter at noen sist hadde vært der. Noen la seg ned med meg, står med en penn over hodet mitt, skulderen min, håndletet mitt, håndletet hvor jeg hadde klødd. 

Jeg er redd for hva som skjer med meg fortiden. Alt gjør så vondt. Jeg jobber med å komme meg opp, men hver gang havner jeg lengre og lengre ned. Jeg er redd. Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha det bra. Bra med meg selv. 

2 kommentarer

Alice

16.01.2015 kl.00:23

Jeg vet hvor vondt det gjør å føle seg så ensom, men jeg tror ikke de vet hva de skal si eller gjøre. Noen ganger når man sperrer andre ute vil man bare at de skal bryte muren og virkelig bry seg, men det er ikke sikkert de vet det. Vær åpen, du kommer langt med ærlighet. Du er ikke alene, du føler deg kanskje ensom, men du er ikke alene. De er der for å hjelpe deg, la dem hjelpe, ta i mot hjelpen, for det er det eneste som får deg bedre. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, jeg gjør akkurat det samme som deg- men vi må prøve å snu det, begge. Og husk at følelser varer ikke evig. Det er en tilstand som går over. Det er vanskelig å tro når man står i det, men det stemmer, det VET jeg av erfaring <3

Kjære dagbok.

24.01.2015 kl.19:06

Alice: Du har et utrolig godt poeng. Man må vel bare kjempe seg oppover.
Takk for gode ord, det hjalp virkelig. <3

Skriv en ny kommentar

hits