natt til ellevte januar tjue fjorten.

Jeg drømte om han for første gang i natt. Jeg vet ikke hva det er som skjer. Jeg faller ikke. Jeg bare drømmer. Det var veldig fint da. Han var noen litt andre enn den fantastiske fyren jeg kjenner, men utseendet var der. Jeg satt alene på en trapp på et senter (ikke et jeg har vært på før ihvertfall, for jeg kunne på ingen måte kjenne igjen den trappa). 

Etter hvert kom han gående forbi, han satte seg hakket over meg, litt for nærme. Vi snakka, og litt senere kom også en venn av han, men det gjorde ikke noe kleint, merkelig nok. Vi tre satt og snakket, etterhvert satt jeg og han nærmere og nærmere hverandre (litt uvisst hvordan det skjedde, men hallo, det var jo tross alt en drøm). Jeg satt etterhvert så og si i armkroken hans. 

Jeg strøk han over kinnet for å påpeke noe jeg sa, uten at det heller ble kleint. Nærkontakten var der, så absolutt, men det var ikke på noe annet enn et vennskapelig nivåe, merkelig nok. Mamma kom gående forbi, ingen kleinhet. 

Vi satt der, lenge, snakket, jeg han og vennen hans. Det var fint, det var trygt, det var godt. Som han, fin, trygg og god!

Men jeg faller ikke for han. Jeg bare drømmer. Jeg kan ikke falle for han. Det blir for rart. Nei. Kan ikke! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits