natt til ellevte januar tjue fjorten.

Jeg drmte om han for frste gang i natt. Jeg vet ikke hva det er som skjer. Jeg faller ikke. Jeg bare drmmer. Det var veldig fint da. Han var noen litt andre enn den fantastiske fyren jeg kjenner, men utseendet var der. Jeg satt alene p en trapp p et senter (ikke et jeg har vrt p fr ihvertfall, for jeg kunne p ingen mte kjenne igjen den trappa).

Etter hvert kom han gende forbi, han satte seg hakket over meg, litt for nrme. Vi snakka, og litt senere kom ogs en venn av han, men det gjorde ikke noe kleint, merkelig nok. Vi tre satt og snakket, etterhvert satt jeg og han nrmere og nrmere hverandre (litt uvisst hvordan det skjedde, men hallo, det var jo tross alt en drm). Jeg satt etterhvert s og si i armkroken hans.

Jeg strk han over kinnet for ppeke noe jeg sa, uten at det heller ble kleint. Nrkontakten var der, s absolutt, men det var ikke p noe annet enn et vennskapelig nive, merkelig nok. Mamma kom gende forbi, ingen kleinhet.

Vi satt der, lenge, snakket, jeg han og vennen hans. Det var fint, det var trygt, det var godt. Som han, fin, trygg og god!

Men jeg faller ikke for han. Jeg bare drmmer. Jeg kan ikke falle for han. Det blir for rart. Nei. Kan ikke!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits