tredje juni totusen og tretten.

Jeg blir egentlig bare mer og mer usynelig. Jeg forsvinner litt mer for hvert minutt som går. Snart vil jeg nok være helt borte. Men det går bra, jeg skal nok klare å overleve det også. Jeg overlever alt. Ihvertfall liker jeg å tro det. Om teorien min ikke stemmer, dør jeg nok snart. Men det går bra det også, det er jo bare døden. 

Jeg er usynelig, som nevnt før. Jeg prøvde å menge meg på en fest, bli kjent med folk, men ingen la merke til meg. Jeg spurte om noe, fortalte noe, åpnet munnen, min ingen la merke til det jeg sa. Ingen sier jeg. Er det fremdeles min skyld at jeg er alene? Prøver jeg ikke hardt nok? Skal jeg liksom skrike opp i ansiktet på de som er til stedet? Er ikke det litt slemt? 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kjære dagbok.

Kjære dagbok.

18, Oslo

Dagboken til en 18 år gammel jente. Oppturer og nedturer. Gleder og sorger!

Kategorier

Arkiv

hits