sannhetene, løgnene, smertene, tankene.

Jeg har mistet meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hanldingene mine, er ikke meg. Alt som aldri skulle skje meg, skjer meg. 

Jeg prøver å bli vakker. Pen. Jeg sulter meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, det er jeg hundre prosent klar over, men jeg gjør det fordet. Spiser jeg, blir jeg automatisk kvalm. Jeg er ikke sånn. Jeg er sterk nok til å skjønne at jeg burde spise. Men jeg er tydeligvis ikke det likevell. Før tenkte jeg ''jeg kommer aldri i livet til å komme til det punkte der jeg sulter meg selv, jeg vet at det ikke e bra for meg''. Se hvor jeg er nå. Sulten. 

Jeg har vært sekunder unna å skade meg selv. Dette er det punktet som gjør meg mest redd. Jeg kjenner trangen presser på. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare kjenner at kroppen skriker etter smerten skadingen kan påføre meg, kroppen min er lei av det psykiske! Jeg er så utrolig takknemmelig for at jeg har litt styrke igjen, nok til å se at jeg ikke burde gjøre det. Jeg er så redd for hvor dette kan gå. Om jeg blir enda svakere, kan jeg da kalle meg en selvskader? Dette burde ikke skje. Jeg vil ikke at det skal skje. Men hele kroppen min skriker etter en smerte. En smerte som kan ta bort all psykisk mørke. 

Jeg lå godt gjemt under dyna mi, var redd, skjalv. Ingen tårer. Bare meg og redselen. Jeg var sulten. Jeg orket ikke mer. Og jeg viste ikke hvorfor ting hadde blitt som det ble. Jeg var, og er, så redd. Iskald, men samtidig glovarm. Vugget frem og tilbake. Alene. 

Jeg føler meg så alene. Selv om jeg ikke er alene. Jeg blir ikke lagt merke til. Det er ingen som ser meg. De ser meg, men de ser ikke meg. Herregud så teit jeg er. 

Fortiden. Fortiden spiller såklart også en rolle. Fortiden spiller alltid en rolle. En fortid jeg ikke enda klarer å snakke om, selv om det er flere år siden den uka. En hendelse som får meg til å skjelve bare av å tenke på. 

Alt i alt, jeg er redd. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg mister meg selv. Og jeg frykter at om jeg mister meg selv enda mer, kommer jeg også til å miste livet. Uten grunn. Uten svar. Bare en hel del spørsmål!

Oppi alt dette, vil jeg påpeke at jeg er omringet av verdens beste mennesker. Mennesker som er glade i meg. Det er bare jeg som er helt idiot. Man skal ikke ha det vondt når man har så fine, gode, herlige mennesker rundt seg. Da skal man smile, le og være takknemmelig. Jeg er takknemmelig, til tusen. Det er vell bare det at jeg er litt idiot. Eller kanskje jeg bare trenger en klem. Den riktige klemmen. En klem som får meg til å innse at jeg er vakker, at jeg betyr noe her i verden, en klem som sier ''alt kommer til å ordne seg, også for deg''. Så til slutt, takk til dere som bryr seg om meg, jeg er ubeskrivelig glad i dere, selv om jeg er en depressiv jævel. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits