attende mars totusen og tretten.

Sitter igjen, helt tom. Krangler, eller diksusjoner, er ikke noe for meg. Ikke at det var en krangel engang, bare en missforståelser. Alt skyldes det faktumet at jeg legger så altfor mye i et vennskap. Jeg forventer nesten at mine nærmeste skal stole på meg, rett og slett fordi jeg legger så utrolig mye i det. Feil, ja kanskje. Jeg ender jo alltid opp som den som blir sittende igjen alene og forlatt. 

Jeg er ikke den som forventer at vennene mine skal fortelle meg alt, jeg trenger virkelig ikke vite alle hemmelighetene. Alt jeg trenger er at de vet at de kan stole på meg. Ja, at de vet at de kan gå til meg om de trenger å snakke med noen. Men det vet de tydeligvis ikke. Jeg har misslyktes som venn. Jeg er ikke god nok. Må vell skjerpe meg. Finn en måte som kan få de til å innse at jeg bryr meg, av hele mitt hjerte. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits