Skriker.

Skriker etter en klem. Skriker etter at noen skal trøste meg. Jeg vet ikke hvorfor engang. Jeg er ikke trist, jo jeg er det, men jeg har ingen grunn til å være det. 

Inni meg skriker det. Det skrikes etter å ha noen som bryr seg om meg. Jeg trenger at han bryr seg om meg. Men det er kanskje for mye å håpe på? Jeg var ikke langt unna å fortelle han alt. Hva jeg følte og tenkte, men jeg gjorde det ikke. Ikke av egen fri vilje vell og merke, han hadde ikke tid til å møte meg. Jeg føler at sånt må sies ansikt til ansikt, og ikke facebook til facebook. Men, jeg fikk aldri fortalt han de,t og kanskje det er liksågreit? 

Én kommentar

Rebekka Farstad

03.01.2013 kl.03:38

:(

Skriv en ny kommentar

Kjære dagbok.

Kjære dagbok.

17, Oslo

Dagboken til en 17 år gammel jente. Oppturer og nedturer. Gleder og sorger!

Kategorier

Arkiv

hits