sekstende desember totusen og tolv - ensomhet.

Jeg tror ikke jeg klarer å være ensom. Ensomheten gjør meg deprimert. Jeg lever i en konstant frykt, frykt om at jeg vil dø alene og forlatt. 

Ingen vil jo ha meg, hvorfor skal noen ville ha meg? I mitt 17 år lange liv har jeg aldri opplevd ekte kjærlighet. Du tenker vell at 17 år ikk er lenge, at jeg ikke har noe å frykte. Men ensomheten er vondt, og jeg vil ikke ha det vondt. Hvem vil vell det? 

Ensomheten tar så altfor mye plass. Jeg vil jage den bort, skrike til den, slå den, få den bort. Men den vil ikke forsvinne. Jeg får den ikke bort, ikke alene. Jeg trenger hjelp. 

4 kommentarer

danian

16.12.2012 kl.20:43

skjønner den men det må vel være noen som bryr dseg om deg som blogger bryr jeg meg om deg

camillarrognes

16.12.2012 kl.21:27

sett tankene dine i praksis så kommer du mye lengre! start med de tingene du ønsker å gjøre og som du klarer og overkomme! steg for steg :)

mette

16.12.2012 kl.21:45

Det er ikke fint å være ensom, jeg tror alle går gjennom det noen ganger. Kanskje det hjelper å tenke på hva du elsker i degselv, istedenfor å se hva andre elsker i deg :)

Fay Susann Gundersen

17.12.2012 kl.19:00

Har du prøvd og ta kontakt med andre mennesker du ikke kjenner? for og forklare til noen som kanskje ikke kjenner deg? for det kan hjelpe mere enn du tror.

Skriv en ny kommentar

Kjære dagbok.

Kjære dagbok.

17, Oslo

Dagboken til en 17 år gammel jente. Oppturer og nedturer. Gleder og sorger!

Kategorier

Arkiv

hits