Å følge drømmene

Jeg vet ikke hva jeg føler med. Jeg bare er. Jeg bare er i en hverdag fylt av stress og fremtidstanker. Det er tid for opptaksprøver. Det er tid for å satse på drømmen. Det er ihvertfall det jeg prøver på. Jeg prøver å følge drømmen. For det er vel det som er mest riktig? Satser jeg ikke kommer jeg til å angre, og angerer jeg kommer jeg ihvertfal ikke til å klare å leve et fint liv. Derfor satser jeg på drømmen. 

Men å satse på drømmen er utrolig skummelt. Jeg går en usikker fremtid i møte, en fremtid med usikker økonomi, usikre arbeidsvilkår og et generelt usikkert liv. Men jeg har valgt og gå denne veien - og jeg står for valgene jeg har bestemt meg for å ta. Jeg går for drømmen - men jeg går også for et usikkert liv. 

Dagen hvor ensomheten tok over

Dagen startet bra. Jeg brukte skoledagen som smilende og positiv, men etter middag snudde det hele. Jeg lå tre timer i strekk i fosterstilling, helt alene. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare lå der. Noen kom innom. Noen spurte om det gikk bra, hva som var galt. Jeg sa at alt var bra. Noen gikk. Flere kom innom, flere gikk igjen. 

Jeg lå der, helt alene. En tåre trillet nedover kinnet i ny og ned. Smerten ble for stor. Jeg klødde. Hardt. En bloddråpe kom til syne. Jeg fikk panikk. Gjemte meg under pleddet mitt. Klødde mer. 

Noen kom inn igjen. Var sjokket over at jeg enda lå der, tre timer etter at noen sist hadde vært der. Noen la seg ned med meg, står med en penn over hodet mitt, skulderen min, håndletet mitt, håndletet hvor jeg hadde klødd. 

Jeg er redd for hva som skjer med meg fortiden. Alt gjør så vondt. Jeg jobber med å komme meg opp, men hver gang havner jeg lengre og lengre ned. Jeg er redd. Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha det bra. Bra med meg selv. 

I dag møtte jeg veggen

Alt raste sammen. Jeg sto i dusjene, tårene rant atter en gang i takt med vannet fra dusjen. 

Dagen i dag har vært tung. Jeg har hele forrige uke levd på "fake it till you make it", og det fungerte, der og da. Nå tror jeg jeg får svi for det. Hele denne dagen har vært utrolig tung å komme seg igjennom. Alt har gått imot meg. 

Det var kun en liten dråpe som fikk begeret til å renne over. Man skulle ikke tro det, men en enkel ting som egentlig ikke skal bety noe, kan være nok til å få alt til å rase sammen. 

For å være litt positiv, så var jeg flink i dag da. Under dagens lyttegruppe fortalte jeg om meg selv, på et litt dypere nivå enn hva jeg ellers har trurt. Jeg velger å tro at det er et steg i riktig retning. Jeg er på vei mot noe bedre. Jeg fortalte om nyttårsforsettet mitt som sier at jeg iløpet av 2015 skal bli glad. Jeg fortalte dette fordi jeg har reflektert mye i den uka som har vært. For om man skal få det bra, så må man finne ut hva som er galt. Jeg har prøvd å finne ut av dette, og jeg har funnet ut noe, men jeg er på langt nær ferdig. 
Jeg fortalte også om hva som får meg i bedre humør. Lyttegruppe. Meisner. Ting som gjør at jeg slipper å tenke. Mennesker som får meg til å smile når jeg egentlig vil grave meg ned. Mennesker som ser meg, og ser hvordan jeg har det.

Jeg har brukt så utrolig mye tid alene i dag. Alt for mye tid alene. Det har ikke vært bra. Jeg har fått for mye tid til å ødelegge meg selv. Blri jeg sittende alene å tenke, tenker jeg kun destruktive tanker. Det skremmer meg litt. Det er ikke bra at man blir avhengig av å ha andre mennesker rundt meg for å kunneholde seg oppegående. Jeg må venne meg på ensomheten!

Nå skal jeg begynne på nytt med å bygge opp min egen psyke. Men det skal jeg klare. Det må jeg klare.  

Jeg skal bli frisk

Man forandrer seg til enhver tid. Også jeg. Jeg har forandret meg. Dette har fått meg til å tenke. Det var jul, jeg fikk en pause fra hverdagen, en pause til å tenke over hvem jeg er og hvem jeg var før - hvem jeg har blitt til. For det siste halvåret har jeg gjort en enorm forandring med meg selv. 

Men hvem var jeg før? Og hvem er jeg nå? 

Det siste halvåret har jeg gått igjennom mye, på det mentale. Jeg har vært livredd for at jeg skulle ha utviklet en spiseforstyrrelse, noe jeg fremdeles er livredd for. Jeg har begynt å trene. Dette halvåret har jeg gått ned en buksestørrelse, ti kilo. Vektnedgangen gir mersmak. Det gjør godt å se at kroppen min blir mindre. Derfor blir jeg redd. Jeg blir redd for at denne gleden kommer til å utvikle seg til noe mer. Noe større. 

Jeg har også funnet ut at jeg må lære å sette mer pris på de rundt meg. Se at jeg har mennesker rundt meg som bryr seg om meg, er glade i meg og ønsker meg godt. Derfor har jeg også funnet ut at jeg skal bli flinkere til å åpne meg. Jeg skal fortelle om meg selv, jeg skal være ærlig om hvem jeg er, hva jeg tenker og hvordan jeg føler meg. Jeg skal begynne å si sannheten. Første steget i dette er at jeg skal fortelle om denne frykten jeg nevnte tidligere. Jeg tror ihvertfall jeg skal det. Jeg må bare få mot først. 

Jeg har lært at jeg er redd for å være glad. Jeg vet ikke hvordan det var å være helt lykkelig over en lengre periode. Lykke skremmer meg. Det er derfor jeg i så lang tid har gått mot det mørke. Det er derfor jeg aldri har tilatt meg selv de gode stundene. Jeg er redd for lykken. 

Jeg skal jobbe med meg selv. Jeg har funnet ut hva problemet er, så nå må jeg jobbe med det. Jeg skal bli frisk, til tross for at jeg aldri har vært psyk.

første august tjuefjorten.

Jeg står i dusjen. Jeg beveger meg ikke. Jeg tenker ikke. Tårene renner nedover kinnet mitt i takt med vanndråpene som kommer fra dusjhodet. 

Jeg vet ikke hva det er som skjer med meg fortiden. Alt har blitt så utrolig mørkt, og jeg har ingen forklaring, ingen svar. 

Takk for meg. 

Sykelig vektig.

Jeg ønsker faktisk at folk skal se på meg som sykt. Og ja, jeg vet at dette er en helt syk tanke å ha. Men jeg vil at folk skal se på meg og tenke «oi, hun er sykt tynn». Jeg vil at ribbeina mine skal være tydelige, at hoftebena skal stikke ut, at jeg kun er skinn og ben.

Det er ikke bra av meg å tenke dette. Jeg vet det. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med. Det er ikke noe å gjøre med. For å skrivende stund så er det alt det er, tanker. Det har ikke blitt handlinger enda. Jeg spiser mer enn nok. Ja, jeg spiser så mye at jeg går opp i vekt og snart er sykelig overvektig (og ikke undervektig, slik jeg drømmer om).

Men jeg har en plan. Til høsten begynner jeg på folkehøgkole. Der vet jeg har det vil bli brukt mye tid til fysisk aktivitet. Derfor skal jeg også bli strengere med hva jeg inntar av mat. Planen er at de jeg går med etter hvert skal se at jeg har forandret meg. At det er en dramatisk forandring som skjer.

Feit og sommer.

Jeg føler meg aldri bra nok mer. Det er derfor jeg setter så utrolig stor pris på stunder alene med en god bok. Da er det ingen som dømmer, ingen som sender meg blikk som skriker du fortjener ikke å leve, feita. 


Og jeg skal bli tynn, jeg lover. Det er ikke meningen at den store kroppen min skal være i veien!

en drøm - en gutt.

Forelskelse. I natt drømte jeg at en gutt som meg, forelsket seg i meg, ville ha meg. Det var så fint. 

Vi vandret rundt i butikker. Han var så bestemt på at han ville holde rundt meg. Etterhvert ville han også kysse meg. Jeg var så glad. Så lykkelig. 

Det rare var, at det ikke var noen jeg kjenner. Jeg kan ikke huske å ha sett denne fantastiske gutten før. Men drømmen var magisk for det, skulle bare ønske det var litt virkelighet over det. 

natt til ellevte januar tjue fjorten.

Jeg drømte om han for første gang i natt. Jeg vet ikke hva det er som skjer. Jeg faller ikke. Jeg bare drømmer. Det var veldig fint da. Han var noen litt andre enn den fantastiske fyren jeg kjenner, men utseendet var der. Jeg satt alene på en trapp på et senter (ikke et jeg har vært på før ihvertfall, for jeg kunne på ingen måte kjenne igjen den trappa). 

Etter hvert kom han gående forbi, han satte seg hakket over meg, litt for nærme. Vi snakka, og litt senere kom også en venn av han, men det gjorde ikke noe kleint, merkelig nok. Vi tre satt og snakket, etterhvert satt jeg og han nærmere og nærmere hverandre (litt uvisst hvordan det skjedde, men hallo, det var jo tross alt en drøm). Jeg satt etterhvert så og si i armkroken hans. 

Jeg strøk han over kinnet for å påpeke noe jeg sa, uten at det heller ble kleint. Nærkontakten var der, så absolutt, men det var ikke på noe annet enn et vennskapelig nivåe, merkelig nok. Mamma kom gående forbi, ingen kleinhet. 

Vi satt der, lenge, snakket, jeg han og vennen hans. Det var fint, det var trygt, det var godt. Som han, fin, trygg og god!

Men jeg faller ikke for han. Jeg bare drømmer. Jeg kan ikke falle for han. Det blir for rart. Nei. Kan ikke! 

Hjertesmerte.

Å være altfor glad i et menneske. Det gjør så vondt. Det burde ikke være mulig, eller lovlig for den saks skyld. Jeg er for glad i han. Jeg forventer for mye, bare fordi jeg har blitt for glad i han. Han forteller meg at han bryr seg om meg, jeg tror på han, og troen blir knust hver gang jeg faktisk trenger han. Om det er med vilje at han knuser troen på at han faktisk er her for meg, eller om at det er det at han har bedre ting å gjøre, det er i skrivende stund uvisst. 

Men det gjør så utrolig vondt. Jeg skriker etter hjelp, til han som forteller meg at jeg er det beste han har. Ikke fortell det til meg, om du ikke mener det. Jeg orker ikke å bli såret. Jeg overlever det ikke. Og om du faktisk mener det da, kan du ikke bare slutte å motbevise det hele tida. Det gjør så vondt å få forventningene sine knust i titusen biter. 

Du er den beste jeg vet om. Du er så snill, fin, flink, og vil ingen vondt. Jeg ser opp til deg, tro det eller ei. Ikke si det, om du ikke mener det. 
Det gjør vondt, løgner gjør vondt, jeg trenger ikke den smerten, så ikke si det, om du skal fortsette å motbevise det hele tiden! 

.

Jeg har forandret meg. Jeg har blitt mørkere. Jeg er redd. Redd for forandringen. Dette er ingen positiv forandring, det vet jeg.

Jeg ønsker å dø, men jeg vil ikke dø. Jeg er bare så utrolig lei av å leve. Jeg har ingenting å leve for. Jeg presterer ikke. Jeg utvikler meg ikke. Jeg står på stedet hvil. Jeg orker ikke mer.

Hvorfor leve? Hvorfor dø? Hvorfor, hvorfor, hvorfor. Jeg skal ha en grunn til alt. Jeg har ikke en grunn til alt. Jeg har ingen grunn. Ingen grunn til å ha det vondt. Ingen grunn til å ønske døden. Jeg har ingen fuckings grunn.

Jeg har havnet i et mørkt hull. Jeg trodde ikke hullet kunne bli dypere, men så feil kan jeg ta. Det blir bare dypere og dypere for hvert minutt som går. Jeg kommer meg ikke opp. Ikke alene. Jeg har innsett det. Jeg trenger hjelp. Men jeg kan ikke be om hjelp, for jeg har ingen grunn. Jeg er bare en feig drittunge.Jeg kan ikke be om hjelp, for når noen vil spørre hvorfor, så har jeg ikke svar. Det har bare blitt sånn, men jeg kan ikke si det. Man må alltid ha et konkret svar, og en grunn.

Jeg kan ikke be om hjelp. Selv om hele kroppen min skriker etter hjelp. Klorer etter hjelp. Sulter etter hjelp. Men jeg kan ikke be om hjelp. Jeg har ingen grunn!

tjueandre juli totusen og tretten.

Vi vet alle hvilken dag det er, dagen som for mange er en trist dag, eller, det er vell det for alle, til og med oss som ikke personlig ble rørt av tragedien. 

Selv har jeg aldri opplevd hvor sterkt det er å oppleve denne dagen før. Jeg har alltid vært på vei til leir, der jeg ikke har fått med meg nyheter eller statuser på sosiale medier. Jeg har aldri skjønt hvorfor absolutt alle har vært så utrolig triste, og har brydd seg så urtolig mye. Og jeg har følt meg som verdens verste og kaldeste person på grunn av det. Men nå som jeg har opplevd 22. juli med tilgang til sosiale medier og nyheter, så forstår jeg. Det er smertefult. 

Jeg sender alle mine tanker og virituelle klemmer til alle som ikke har det bra i dag. Til alle som føler seg nedfor. Til de som mistet noen. Til de som ikke mistet noen. Til de som var inneblandet. Og til de som bare trenger en klem. En klen og varm tanke til alle som fortjener det. 

sommerforelskelse.

En sommerforelskelse, det er det han er. En sommerflørt, som aldri ble en til en flørt.
Jeg så han, og falt ved første øyekast. Vi så på hverandre, vi smilte. Jeg har ikke tenkt på andre siden.
Dagen etter satt han i nærheten, jeg satt meg like over. Vi smilte. Jeg skulle ønske jeg sa hei. Barn løp forbi, de lekte, vi så på hverandre og lo. Han smilte til meg når han gikk sin vei og det kriblet i hele meg. Hvorfor sa jeg ikke hei?
Dette er to dager siden nå. Jeg har sett han rundt om kring, men aldri alene. Noe som kanskje ikke er så rart, han er jo tross alt på ferie med familien. Jeg skulle bare ønske at han kom hit igjen. Jeg er modig nok til å si hei nå.
Vi kunne fått det så fint. Men jeg er vell for stygg. Han tenker nok ikke det samme om meg som jeg tenker om han. Han kjekke vil aldri bli min sommerflørt.

tredje juli totusen og tretten.

Jeg vandrer rundt i sydenland. Jeg er ensom, veldig ensom. Jeg bruker flere timer alene, og jeg tror ikke det er så veldig mange hjemme som legger merke til at jeg er borte i to uker. Jeg blir nok ikke savner.
Dette har fått meg på andre tanker. Hadde egentlig noen savnet meg om jeg døde? Hadde det egentlig gjort noe forskjell om jeg bare forsvant for alltid? Selv har jeg konkludert med at det hadde blitt bedre for alle om jeg døde. Jeg er nok den plagsomme vennen folk føler de Må snakke med. Det er vell egentlig ikke noe som faktisk vil være sammen med meg.
Døden hadde kanskje vært det beste alternativet, for meg, for alle.

sydenferie.

I dag skal jeg stille meg foran speilet, i en bikini, tvinge meg til å like det jeg ser. Det kommer til å bli vanskelig, og smertefult, men jeg skal klare det. Forlater kalde norge til fordel for varme bulgaria i morgen. Skal vandre på stranden kun iførte en bikini. Jeg skal være stolt av den jeg er. Jeg skal smile. Jeg skal ha det bra. Det har jeg bestemt meg for. Håper bare jeg klarer det!

Wish me luck. 

nynorsk.

Eg skulle ønskje at eg var skikkelig flink til å skrive nynorsk. Men det er eg diverre ikkje. Men eg har gitt nynorsken eit forsøk. Eg er villig til å bli betre. Det er derfor eg skriv dette på nynorsk også. I håp om å bli betre. For øvelse gjer mester, ikkje sant? 

Sånn, ikkje at eg har noko fornuftig å fortelje dykk. Eg føler berre at jeg må skrive noko. Komme med eit innlegg på nynorsk. Skrive kun for å skrive. Ikkje noko meir bak det. Bla bla bla. Mykje rot, mykje styr. Bla bla bla. Skal komme med eit betre og meir meiningsrikt innlegg snart, eg lovar. 

niende juni totusen og tretten.

Litt for mange av mine nærmeste flytter bort herfra etter sommeren. Dette gikk opp for meg i dag, da koret hadde siste opptreden med to av våre medlemmer, og to av de herligeste menneskene jeg kjenner. Da begynte hjernen min å tenke. Det er ca kun 2 månender igjen med de som flytter. Kun 2 måneder igjen til å være sammen med litt for mange mennesker jeg er altfor glad i. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har grått 1 liter med tårer bare i dag. Jeg vet om ei som skal kjøpe vannfast maskara til den dagen jeg må si hadet til de som flytter bort ihvertfall. Jeg kommer til å grine i flere døgn, det er jeg nesten helt sikker på. 

For er det noe jeg er ekstremt dårlig til, så er det å si farvell. Jeg får det aldri til, gråter alltid noe ekstremt. Hvorfor? Fordi jeg er en følsom drittunge vell. 

tredje juni totusen og tretten.

Jeg blir egentlig bare mer og mer usynelig. Jeg forsvinner litt mer for hvert minutt som går. Snart vil jeg nok være helt borte. Men det går bra, jeg skal nok klare å overleve det også. Jeg overlever alt. Ihvertfall liker jeg å tro det. Om teorien min ikke stemmer, dør jeg nok snart. Men det går bra det også, det er jo bare døden. 

Jeg er usynelig, som nevnt før. Jeg prøvde å menge meg på en fest, bli kjent med folk, men ingen la merke til meg. Jeg spurte om noe, fortalte noe, åpnet munnen, min ingen la merke til det jeg sa. Ingen sier jeg. Er det fremdeles min skyld at jeg er alene? Prøver jeg ikke hardt nok? Skal jeg liksom skrike opp i ansiktet på de som er til stedet? Er ikke det litt slemt? 

trettiende mai totusen og tretten.

Føler meg så usynlig. Det er ingen som legger merke til meg. Jeg er bare til overs. Ingen bruk for meg. Det gjør vondt. At ingen øegger merke til meg. At jeg kunne ha dødd uten noe problem, uten noen knuste hjerter. Det gjør vondt sier jeg for faen. Kan ingen høre meg? Legge merke til meg? Nei? Er det egentlig for mye å be om, at jeg blir sett, hørt? 

tjueåttende mai totusen og tretten.

Du vet den følelsen av å ha jobbet utrolig hardt med noe, uten å få resultater? Det er hvordan jeg har det. Det er grunnen til at jeg gir opp skole. Jeg får aldri resultater. Uansett hvor hardt jeg jobber, ender jeg alltid opp med dårlige karakterer. Jeg hater hater hater hater hater det. Jeg vil oppnå noe også, gjøre det bra. Hvorfor får ikke jeg det til? Er jeg ikke god nok? Gir opp, alt, her og nå. 

tjuesjuende mai totusen og tretten.

Jeg er redd. Blir mer og mer redd for hver minutt som går. Samtidig som jeg blir mer og mer redd, blir alt rundt meg mer og mer mørk. Alt jeg gjør er å vugge frem og tilbake, kaste meg i senga, slå ting. Jeg vet ikke hva som skjer. Redd. guirjkdf,nzøkfnnnndgxfa

geprdfogg,jk'weåsdpougczvgnm.ll,nhdbfvvh.

sannhetene, løgnene, smertene, tankene.

Jeg har mistet meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hanldingene mine, er ikke meg. Alt som aldri skulle skje meg, skjer meg. 

Jeg prøver å bli vakker. Pen. Jeg sulter meg selv. Jeg burde ikke gjøre det, det er jeg hundre prosent klar over, men jeg gjør det fordet. Spiser jeg, blir jeg automatisk kvalm. Jeg er ikke sånn. Jeg er sterk nok til å skjønne at jeg burde spise. Men jeg er tydeligvis ikke det likevell. Før tenkte jeg ''jeg kommer aldri i livet til å komme til det punkte der jeg sulter meg selv, jeg vet at det ikke e bra for meg''. Se hvor jeg er nå. Sulten. 

Jeg har vært sekunder unna å skade meg selv. Dette er det punktet som gjør meg mest redd. Jeg kjenner trangen presser på. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare kjenner at kroppen skriker etter smerten skadingen kan påføre meg, kroppen min er lei av det psykiske! Jeg er så utrolig takknemmelig for at jeg har litt styrke igjen, nok til å se at jeg ikke burde gjøre det. Jeg er så redd for hvor dette kan gå. Om jeg blir enda svakere, kan jeg da kalle meg en selvskader? Dette burde ikke skje. Jeg vil ikke at det skal skje. Men hele kroppen min skriker etter en smerte. En smerte som kan ta bort all psykisk mørke. 

Jeg lå godt gjemt under dyna mi, var redd, skjalv. Ingen tårer. Bare meg og redselen. Jeg var sulten. Jeg orket ikke mer. Og jeg viste ikke hvorfor ting hadde blitt som det ble. Jeg var, og er, så redd. Iskald, men samtidig glovarm. Vugget frem og tilbake. Alene. 

Jeg føler meg så alene. Selv om jeg ikke er alene. Jeg blir ikke lagt merke til. Det er ingen som ser meg. De ser meg, men de ser ikke meg. Herregud så teit jeg er. 

Fortiden. Fortiden spiller såklart også en rolle. Fortiden spiller alltid en rolle. En fortid jeg ikke enda klarer å snakke om, selv om det er flere år siden den uka. En hendelse som får meg til å skjelve bare av å tenke på. 

Alt i alt, jeg er redd. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg mister meg selv. Og jeg frykter at om jeg mister meg selv enda mer, kommer jeg også til å miste livet. Uten grunn. Uten svar. Bare en hel del spørsmål!

Oppi alt dette, vil jeg påpeke at jeg er omringet av verdens beste mennesker. Mennesker som er glade i meg. Det er bare jeg som er helt idiot. Man skal ikke ha det vondt når man har så fine, gode, herlige mennesker rundt seg. Da skal man smile, le og være takknemmelig. Jeg er takknemmelig, til tusen. Det er vell bare det at jeg er litt idiot. Eller kanskje jeg bare trenger en klem. Den riktige klemmen. En klem som får meg til å innse at jeg er vakker, at jeg betyr noe her i verden, en klem som sier ''alt kommer til å ordne seg, også for deg''. Så til slutt, takk til dere som bryr seg om meg, jeg er ubeskrivelig glad i dere, selv om jeg er en depressiv jævel. 

if you really knew me.

You would know that I want to die right now. I want to get in the bath, take a box of painkillers and slash each wrist.

You would know that I put so much effort into my appearance because I want to leave a pretty corpse. A thin, pretty, perfect corpse. But I'm not perfect yet.

You would know that I truly believe that I am hideous. I cannot understand why anybody would ever want to be with me. I am disgusted by myself and the way I look.

You would know that I treat everyone with complete love and devotion because thats what I feel I lack from the people in my life. I feel I lack acceptance.

You would know that I am worthless.

tjueførste mai totusen og tretten.

Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg skal slutte å bry meg, jeg skal bli en god bitch. Jeg prøver å være snill og grei mot de rundt meg, men får ikke noe annet enn kalde blikk tilbake. Jeg prøver å være en god venn, men ingen vil ha meg der. Derfor har jeg bestemt meg, jeg skal begynne å snu den kalde skulden til. Nei, jeg skal ikke det engang, jeg skal ikke bry meg, være helt nøytral. Vise alle at jeg har blitt ødelagt. 

Kommer ikke til å bli lagt merke til uansett. Ingen kommer til å merke forskjell. Av den enkle grunn at ingen har lagt merke til meg før, så hvorfor legge merke til forandring da? Jeg kommer til å ende opp alene og forlatt, men det går vell bra, er nok bare en vanesak det også, som alt annet. Eller hva? 

tjuende mai totusen og tretten.

Jeg ser på meg selv som en god venn, men jeg er nok den eneste som gjør det også. Jeg bryr meg om vennene mine, spør om hvordan de har det. Jeg får ingenting tilbake, det er greit det. Men jeg skulle ønske at de hadde satt litt pris på at jeg bryr meg. De gjør ikke det engang. Er jeg virkelig så ubrukelig? Fortjener jeg ikke et takk tilbake engang? 

femtende mai totusen og tretten.

Jeg er så tom fortiden. Jeg har mistet meg selv. Jeg vet jeg har sagt det før, men ting har liksom ikke forandret seg stort. Kun tomhet. Det gjør så vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser ikke meningen med livet. Jeg ser ikke meningen med døden. Jeg ser ikke meningen med noen ting mer. Hvorfor. Hva har jeg gjort for å fortjene denne tomheten? Hvorfor meg? Har jeg fortjent det? Jeg blir gal snart. 

Jeg har så lyst til å gråte, men det kommer ingen tårer. Tomhet. exrtbyujnmklø,kfdmk. ntxrygvjnhmk.. 

gamle crush og bad boys.

Hva skal man gjøre når man holder på å falle for et gammelt cursh? Et menneske som ikke er bra for deg, som kan plasseres i kategorien bad boy. Fortjener han enda en sansje? Skal jeg gi han muligheten til å såre meg atter en gang, eller skal jeg holde meg kald, unngå følelser? Jeg er redd. Har er fin. Nydelig. Deilig. Jeg vil ha han. Jeg savner klemmene og kyssene hans. De var så utrolig deilige. Og de eneste jeg har opplevd. Jeg vil at han skal holde rundt meg. Gi meg den nærkontakten jeg trenger. Men jeg er så redd, skal jeg tørre å slipp han inn til meg en gang til? 

tolvte mai totusen og tretten.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Jeg vil ikke leve mer, men er for svak til å ta mitt eget liv. Jeg er så redd.

nattestid, tolvte mai totusen og tretten.

Klokken har passert to om natten, og jeg er ikke en smule trøtt engang. Et tomt menneske sover ikke. Ja, for det er det jeg er, helt tom. Ihvertfall føles det slik. Jeg har ingenting. Jeg er helt tom. Svart. Hvorfor? Vet ikke. Det er kanskje det værste, jeg har ikke et svar å komme med om noen spør meg hvorfor jeg har det helt jævlig. Jeg har ingen grunn. I teorien burde jeg danse glad rundt med et smil om munnen. Men jeg føler det ikke slik. Jeg føler egentlig for å legge meg ned å dø. Jeg orker ikke livet mer. 

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg er bare så sinnsykt lei av livet. Jeg savner å føle meg levende. Hvorfor holde meg i livet, når jeg ikke føler meg levende.  

kun et skall.

Tomhet. Alt jeg føler er tomhet. Jeg har forsvunnet fra meg selv. Det er bare et skall igjen. Et skall av smerte. Et skall som roper ''se meg!!'', men det er ingen som ser meg. Jeg er helt usynelig. Jeg trenger at noen klemmer meg, holder hardt i rundt meg. Så hardt at jeg kjenner at jeg eksiterer. At jeg ikke kun er luft.

Du sa så fint, man er trist fordi det er noe som mangler. Du er det som mangler. Det er deg jeg vil ha. Det er deg jeg trenger. Jeg trenger at du holder rundt meg og forteller at det blir bedre dager. Jeg vil tro på det, fordi jeg har deg, jeg har fått det som mangler. Men alt dette er vell kun drømmer. Du liker vell noen andre, noen bedre, noen vakrere. 

Les mer i arkivet » Januar 2015 » August 2014 » Juli 2014
hits